Min historie – Veien til personlig utvikling og mental trening

1. En barndom i to kulturer: Jeg vokste opp i et hjem preget av to kulturer. Pappa er norsk, og mamma er fransk. Hjemme snakket pappa norsk med broren min og meg, mens mamma snakket fransk. Vi bodde på Holtet på Nordstrand i et hundre år gammelt hus med utsikt over Oslofjorden og stor hage med epletrær.
Vi hadde verdens beste naboer – pensjonister med huske i gangen og svømmebasseng i hagen – som alltid hadde tid til å leke med oss.

2. Trygghet og drømmer i barndommen Broren min og jeg gikk på den franske skolen i Oslo. Noen dager ble vi kjørt, andre dager tok vi trikken ned til byen. På trikken møtte vi ofte Natasha og Sabrina, som også gikk på skolen vår. Vi snakket fransk sammen for at "ingen" skulle forstå oss, og vi utviklet til og med vårt eget språk – en blanding av norsk og fransk som vi kalte "frosk". I helgene dro vi ofte til Rognerud, hvor både bestemor, bestefar, grandonkel og grandtante bodde i samme hus. Jeg overnattet alltid hos bestemor og bestefar, hvor jeg følte meg sett, hørt og elsket. Bestemor pleide å si: "Tuppelure, du har skuespillet i blodet." Jeg visste allerede som åtteåring at jeg skulle bli skuespiller, og hun heiet alltid på meg.

3. En brå omveltning Barndommen min var trygg, harmonisk og idyllisk – helt til alt plutselig endret seg da jeg var 11 år. Mamma mistet jobben i Norge, men fikk en ny lærerstilling i Toulouse, Frankrike. Brått ble jeg (og broren min), revet bort fra alt som var kjent og trygt.

4. Kampen for å passe inn Da vi flyttet til Frankrike, ble alt jeg kjente, snudd på hodet. Vi flyttet til en blindgate der det første man så, var et stort skilt på husveggen: Crazy Love. Naboene våre var prostituerte. Det luktet urin i gata, hundebæsj dekket fortauet, og alt jeg så rundt meg, var asfalt.

Det nye stedet føltes alt fremmed og utrygt. Språket, som jeg trodde jeg kunne, var plutselig fylt av nyanser jeg ikke forstod. Skolen var strengere, og det var stort press på å være flink – helst best i klassen. Jeg begynte å tankelese andre, sammenligne meg med dem og lete etter tegn på hvordan jeg burde være for å passe inn.

Men jeg passet ikke inn. De andre barna hadde vokst opp sammen, delte barndomsminner og interne vitser jeg ikke forstod. Jeg følte meg utenfor, som om jeg stadig befant meg på utsiden av en glassvegg, der jeg kunne se fellesskapet, men aldri bli en del av det. Overlevelsesstrategien min ble å observere, tilpasse meg og gjøre alt for å gli inn. Men jo mer jeg prøvde, desto mer mistet jeg følelsen av hvem jeg egentlig var.

5.Press og perfeksjonisme Ungdomsskolen jeg begynte på, var en av de beste i landet – en eliteskole der prestasjon var alt. Karakterer definerte hvor du sto, og jeg følte meg aldri god nok. Ikke blant de beste, ikke en av de smarte, ikke en av de som passet inn.

Frykten for å gjøre feil vokste seg sterkere. Jeg lærte meg å smile og late som alt var bra, mens jeg inni meg kjente selvfølelsen smuldre bort. Det å feile var ikke et alternativ. På 90-tallet var det ingen som snakket om selvfølelse eller hvordan man egentlig hadde det inni seg. Det var bare å bite tennene sammen og holde fasaden oppe.

Lærere og autoriteter ble noe jeg fryktet. Kanskje fordi jeg vokste opp med dem overalt – foreldrene mine, og nesten alle i familien, var lærere. Skolen sluttet aldri, den fulgte meg hjem, var en del av alle samtaler, alle vurderinger, alle blikk. Jeg utviklet et anstrengt forhold til autoriteter – ikke bare lærere, men til selve konseptet å bli vurdert. Det var alltid noen som så, alltid noen som kunne si om jeg var god nok eller ikke.

6. Et utrygt hjem, men et trygt fristed Samtidig begynte ting å rakne hjemme. Foreldrene mine kranglet mer og mer – ofte rundt middagsbordet, som egentlig var det ene stedet hvor vi fortsatt samlet oss som familie. Jeg husker hvordan jeg satt musestille og kjente kroppen stramme seg, redd for å puste for høyt i frykt for å gjøre situasjonen verre. Jeg ville bare at det skulle ta slutt, men visste ikke hvordan jeg kunne stoppe det.

Forholdet til mamma ble også vanskeligere. Der jeg før hadde følt meg trygg, ble det nå en avstand mellom oss. Jeg var redd for å vise sårbarhet, redd for å gjøre noe som kunne utløse en konflikt. Så jeg sa ikke ifra når jeg hadde det vondt. Jeg bet det i meg, svelget tårene og lærte å skjule hvordan jeg egentlig hadde det.

Men midt i alt dette hadde jeg en trygg havn – teateret. På scenen kunne jeg uttrykke alt jeg ikke turte si høyt. Der kunne jeg være noen andre, si det jeg egentlig følte gjennom en rolle, uten at noen stilte spørsmål. Teateret ble mitt fristed, et sted hvor jeg kunne puste, føle og eksistere uten frykt.

7. Identitet – hvem er jeg? Flyttingen til Frankrike satte også noe annet i gang – en dyp forvirring rundt hvem jeg egentlig var. På papiret er jeg både norsk og fransk. Men i Frankrike følte jeg meg norsk, selv om jeg snakket fransk. Samtidig hørte alle at jeg hadde aksent, og spørsmålet "Hvor kommer du fra?" kom stadig vekk. Når jeg svarte at jeg var norsk, godtok de det, men jeg følte meg likevel annerledes.

Da jeg senere flyttet tilbake til Norge, var det som om rollene ble snudd. Nå ble jeg stadig spurt "Hvor er du fra?" – men denne gangen trodde ingen på meg når jeg svarte norsk. Det var som om jeg aldri kunne gi det riktige svaret, uansett hvor jeg var.

Spørsmålet "Hvor er du fra?" ble vanskelig å svare på. Når jeg sa Frankrike, føltes det feil. Når jeg sa Norge, føltes det like feil. Jeg hørte ikke helt til noe sted og lærte meg etter hvert å svare på en måte som tilfredsstilte andres forventninger. Men innerst inne ønsket jeg bare å si Oslo – og at det skulle være nok.

8. Frykten for å feile fulgte meg Så fort jeg ble voksen, flyttet jeg til Paris og begynte på teaterskole. Selv om jeg elsket å gå på teaterskole, ble jeg ofte trigget av tidligere opplevelser. Jeg var redd for å si min mening i frykt for at det skulle ende i krangel eller at jeg skulle dumme meg ut. Frykten for å gjøre feil fulgte meg, og den samme følelsen dukket opp da jeg begynte på Nordic Black Express i Oslo. Jeg hadde flyttet hjem igjen, og selv om jeg var veldig fornøyd med å være tilbake, kjente jeg ofte at noe holdt meg tilbake men jeg viste ikke hvordan jeg kunne løsrive meg fra det.

9. Mitt første møte med mental trening Mental trening dukket opp i livet mitt helt tilfeldig da jeg var gravid i 2014. Jeg snublet over en bok som het En god fødsel, der det var en visualisering jeg kunne lytte til under svangerskapet – en guidet reise gjennom min egen fødsel. Jeg hørte på den hver kveld i to måneder før fødselen, og jeg er overbevist om at det var denne visualiseringen som gjorde at jeg fikk en skikkelig god fødselsopplevelse. Den programmerte meg til å føle trygghet, ro og mestring.

10. Fra en usikker stemme til en tydelig stemme Noen år senere kjente jeg et behov for å jobbe med stemmen min. Jeg skalv ofte når jeg skulle si noe viktig foran andre, og jeg var redd for å si min mening. Stemmen min bar preg av usikkerhet. Jeg begynte derfor hos en stemmespesialist som jobbet grundig med meg – og som introduserte meg for effektive verktøy som visualisering og mental trening. Gradvis ble jeg mer stødig i meg selv, og stemmen min ble tydeligere.

11. Dypere innsikt i hvordan tanker former oss I 2022 tok jeg Megboost-kurset hos Anniken Binz, og siden har jeg gått på Mental Skolen, der jeg har lært vanvittig mye om hvordan tanker, følelser og atferd henger sammen. Jeg har forstått hvor kraftfulle tankene våre er, og hvordan vi kan påvirke oss selv ved måten vi tenker på. I dag er jeg stødig i meg selv. Jeg tåler alle sidene av meg selv, og jeg har blitt min egen beste venn. I tillegg har jeg et bedre forhold til in mor, ikke fordi hun har endret seg men fordi jeg har jobbet med mine egne begrensinger.

12. Å finne tilbake til meg selv Når jeg ser tilbake på det nå, innser jeg at det handlet om at jeg ikke var robust inni meg selv. Jeg brukte mye energi på å prøve å lese tankene til de rundt meg – helt ubevisst. Jeg tilpasset meg, men mistet meg selv på veien.

13. Klovnen som lærte meg å være til stede Etter skuespillerutdanningen begynte jeg å jobbe som klovn, både i Klokkeklovnene og Sykehusklovnene. Denne jobben handlet ikke om å spille klovn, men om å være klovn – å være til stede i nuet, lytte, og improvisere frem øyeblikksmøter. Gjennom dette arbeidet lærte jeg mye om meg selv. Det ble mitt første steg inn i en dypere selvinnsikt – å stoppe opp og virkelig lytte innover.

14. Fra frykt til frihet – en reise i personlig utvikling Denne reisen – fra usikkerhet og frykt for å ta plass, til å bli stødig i meg selv – har gjort meg lidenskapelig opptatt av personlig utvikling og mental trening. Jeg vet hvor begrensende negative tanker kan være, og jeg vet også hvor frigjørende det er når vi lærer å håndtere dem. Det er derfor jeg brenner for å hjelpe andre som kjenner seg igjen i det jeg har vært gjennom. Gjennom coaching kombinerer jeg min erfaring som skuespiller, klovn og mental trener for å hjelpe mennesker med å finne sin stemme, sette grenser og stå trygt i seg selv – både på scenen og i livet.

15. Vil du ta det første steget sammen med meg? For det er mulig å slippe taket i frykten for å feile. Det er mulig å slutte å leve etter hva andre tenker. Og det er mulig å finne den indre tryggheten som gjør at du tør å være akkurat den du er. Vil du ta det første steget sammen med meg?